Entreprenørens rett til å utbedre - i forbrukerforhold
Dersom det foreligger mangler ved overlevering av arbeidene har entreprenøren ikke bare en plikt, men også en rett til å utbedre. Såkalt defensiv utbedring innebærer at entreprenøren kan kreve å utbedre manglene for å avverge at byggherre fremmer økonomiske krav. For entreprenøren vil defensiv utbedring ofte være fordelaktig, da det gjennomgående vil være rimeligere å utbedre selv, enn at byggherre setter arbeidet bort til tredjeperson og krever kostnadene dekket av entreprenøren.
I denne artikkelen tar vi for oss entreprenørens utbedringsrett der oppdragsgiver er en forbruker.
Det rettslige bakteppet
Når avtalemotparten er en forbruker, vil entreprenørens utbedringsrett være regulert i enten bustadoppføringslova eller håndverkertjenesteloven. Bustadoppføringsloven gjelder når entreprenørens arbeider skjer i forbindelse med oppføring av nytt hus/fritidseiendom, mens håndverkertjenesteloven gjelder bl.a. der det skal foretas arbeid på eller i forbindelse med eiendom som ikke er en nyoppføring. Reglene knyttet til entreprenørens utbedringsrett er, med noen få unntak, tilsvarende i de to lovene. Det er viktig å være oppmerksom på at partene ikke kan avtale regler som er ugunstigere for forbrukeren enn det som følger av lovens regler. Lovens regler vil derfor alltid gjelde som minimumskrav til fordel for forbrukeren.
Utgangspunktet for entreprenørens utbedringsrett
Når en mangel er påberopt, har entreprenøren en utbedringsrett. Det følger av bustadoppføringslova § 32 annet ledd at entreprenøren har krav på å få rettet en mangel, dersom utbedring kan skje ute «vesentlig ulempe» for forbrukeren, og forbrukeren ellers ikke har «særlig grunn» til å motsette seg retting. Tilsvarende følger av håndverkertjenesteloven § 24 annet ledd. I tillegg må utbedring skje «innen rimelig tid» etter at forbrukeren har gjort mangelen gjeldende.
Vurderingen av om forbrukeren har grunn til å motsette seg utbedring, må foretas konkret for det enkelte tilfellet. Enkelte føringer for vurderingen kan nevnes. Et typisk tilfelle der forbrukeren rettmessig kan motsette seg utbedring, er i nødlignende tilfeller, der det er nødvendig at utbedringen skjer raskt og entreprenøren ikke kan nås eller ikke har anledning til å komme raskt nok. Et annet eksempel er der det er fare for at forbrukeren ikke får dekket sine utgifter som utbedringsarbeidet medfører, eksempelvis ved at forbrukeren må være hjemme fra arbeid for å ta imot entreprenøren og lider tap i form av tapt arbeidsinntekt. Et tredje eksempel er der det har oppstått et dårlig forhold mellom forbruker og entreprenør, eller forbrukeren med god grunn har mistet den nødvendige tillit til entreprenøren – eksempelvis ved at entreprenøren allerede har gjort flere mislykkede forsøk på å utbedre. Loven krever imidlertid at det foreligger «vesentlige» ulemper eller «særlige» grunner for at forbrukeren skal kunne nekte utbedring. Det skal derfor som et utgangspunkt en del til før entreprenøren kan fratas sin utbedringsrett.
Det er viktig å merke seg at entreprenøren må komme med et utspill overfor forbruker om at han ønsker å foreta utbedring, og det stilles krav både til når han gir et slikt utspill, og utspillets innhold.
Lovverket gir få holdepunkter for når entreprenøren må gjøre det klart for forbrukeren at han vil benytte seg av sin utbedringsrett. Imidlertid angir både bustadoppføringsloven og håndverkertjenesteloven at selve utbedringsarbeidene må skje «innen rimelig tid» etter at forbrukeren gjorde mangelen gjeldende. Av dette kan det utledes at entreprenørens tilbakemelding må komme såpass tidlig at det fremdeles er tid til å utbedre innen denne tidsrammen.
Hva som er «innen rimelig tid» vil bero på en konkret vurdering, men en retningslinje er at fristen ikke er særlig lenger enn den tiden entreprenøren trenger for å være i stand til å rette mangelen. Med andre ord vil mangelens art og omfang ha betydning for fristens lengde. Det kan imidlertid ikke kreves at entreprenøren avklarer om han vil utføre utbedring umiddelbart etter at reklamasjonen er fremsatt. Entreprenøren må få en viss tid til å gjøre nødvendige vurderinger av reklamasjonen og omstendighetene knyttet til den. På den annen side, dersom entreprenøren forholder seg passiv og ikke besvarer forbrukerens mangelsinnsigelse, kan utbedringsretten anses som tapt som følge av passivitet.
Innholdet av entreprenørens utspill er også av betydning. Forbrukeren må, basert på entreprenørens utspill, kunne innrette seg etter at entreprenøren vil benytte seg av utbedringsretten, og i dette ligger at det må fremgå nokså klart at entreprenøren kommer til å utbedre. Et praktisk eksempel er at entreprenøren i utgangspunktet ikke kan påberope seg utbedringsretten betinget av at det først skal klarlegges om det foreligger en mangel. Innenfor den tidsrammen entreprenøren har til å områ seg før forbrukeren må få beskjed om utbedring, må entreprenøren derfor velge om han skal satse på at det rent faktisk ikke foreligger en mangel og derfor nekte utbedring, eller om han uansett skal påtå seg utbedringsarbeidene. Et praktisk alternativ for entreprenøren er å tilby utbedring av manglene, men ta forbehold om å kreve tilleggsbetaling dersom det senere konstateres at det ikke forelå en mangel. Et slik forbehold vil også gi partene bedre foranledning til å vurdere behov for fristavbrytende handlinger, dersom utbedringsarbeidene drar ut i tid uten at partene blir enige om hvem som har ansvaret for det.
Konsekvensen av at forbrukeren urettmessig motsetter seg utbedring
Dersom forbrukeren urettmessig avslår entreprenørens utbedringstilbud, mister forbrukeren retten til å kreve prisavslag og heving. Prisavslag skal som regel kompensere for utbedringskostnadene. Imidlertid synes det å være noe uenighet i teorien om hvorvidt forbrukeren også er avskåret fra å kreve erstatning for utbedringskostnader, ved urettmessig avslag på utbedring. Siden både bustadoppføringsloven og håndverkertjenesteloven bygger på et strengt kontrollansvar som erstatningsgrunnlag, vil forskjellen mellom prisavslag og erstatning for utbedringskostnader i realiteten være liten.
Mye tilsier allikevel at forbrukeren ikke er avskåret fra å kreve erstatning for utbedringskostnader selv om han urettmessig har motsatt seg utbedring. Her vil forbrukerens tapsbegrensningsplikt imidlertid kunne få stor betydning, da det gjennomgående må antas at erstatningen må settes til de kostnader entreprenøren hadde hatt ved å foreta utbedringen selv, til fordel for de faktiske kostnader forbrukeren har hatt til den nye entreprenøren. Dersom forbrukeren foretar egne tiltak før entreprenøren får anledning til å utøve sin utbedringsrett, og disse tiltakene senere ikke viser seg å være nødvendige ved siden av den utbedringen entreprenøren skulle foreta, er det også nærliggende at forbrukeren ikke får dekket utgiftene for egne tiltak. For de tilfellene der det ikke skulle foreligge et ansvarsgrunnlag, vil ikke forbrukeren ha et erstatningskrav overhodet, men som nevnt opererer begge lovene med et strengt kontrollansvar.
Oppsummert
Hvis entreprenøren ønsker å tilby utbedring, bør dette formidles til forbrukeren relativt raskt etter at forbrukeren har reklamert.
Det må komme tydelig frem at entreprenøren kommer til å utbedre, men det kan tas forbehold om å få dekket kostnadene dersom det skulle vise seg ikke å foreligge en mangel.
Dersom forbrukeren motsetter seg utbedring, bør det foretas en vurdering av om det er sannsynlig at forbrukeren har rett til å motsette seg .
Der forbrukeren urettmessig nekter utbedring, mister vedkommende retten til å kreve prisavslag, men antagelig ikke retten til å kreve erstatning for utbedringskostnader.
Ved erstatningsutmålingen for utbedringskostnader kan det følge av forbrukerens tapsbegrensningsplikt at entreprenør kun skal dekke kostnaden entreprenøren ville hatt hvis han fikk utøve sin utbedringsrett og rette mangelen selv.
