Nye entrepriserettslige avgjørelser
Borgarting lagmannsrett – LB-2022-183820
Saken gjelder ansvarsforholdet mellom flere ulike rådgivere på byggherresiden i et prosjekt. I saken har Asker kommune og Asker Kirkelige Fellesråd (byggherre) saksøkt Hille Melbye Arkitekter AS, Einar Dahle (arkitekten) og Gjensidige Forsikring ASA, og krevd erstatning på grunnlag av prosjekteringsfeil. Kommunen anførte at arkitekten var ansvarlig for flere vannskader i kirkens spirformede skråtak, samt vannlekkasje fra taket og inn i bygget.
NS 8401 inngikk i partenes avtale, og spørsmålet var om arkitekten kunne holdes ansvarlig etter NS 8401 pkt. 13.1. De to sentrale spørsmålene i saken var derfor om det forelå et objektivt avvik mellom kontrakten og utførelsen av oppdraget, og om avviket skyldes at arkitekten ikke opptrådte faglig forsvarlig eller aktsomt. Videre måtte kommunen påvise sammenheng mellom arkitektens feil og sitt eget økonomiske tap.
Lagmannsretten konkluderte med at arkitekten kunne holdes ansvarlig da kirkens tårnkonstruksjon manglet evnen til å håndtere fukt, og dette kunne knyttes til arkitektens mangelfulle prosjektering.
Dommen understreker det strenge ansvaret for prosjekterende i byggeprosjekter. I denne saken gjaldt den omtvistede prosjekteringsfeilen grunnleggende egenskaper ved bygget, noe som skjerpet ansvarsnormen ifølge lagmannsretten. For å bli ansvarsfri ved slike prosjekteringsfeil, må den prosjekterende kunne vise til at prosjekteringen er et resultat av en grundig vurdering og analyse.
I denne saken var partene uenige om betydningen av at det var flere årsaksfaktorer til skaden byggherren holdt arkitekten ansvarlig for, da det var mange sidestilte aktører og arkitekten hadde overlappende ansvarsområder med flere av disse. Når flere skadevoldere er årsak til den samme skaden, kan skadelidte forholde seg til den skadevolder hen ønsker. I denne saken kunne derfor kommunen velge om den kun ville rette krav mot arkitekten alene, mot én eller flere av de ansvarlige sidestilte aktørene i forhold til arkitekten, eller mot alle sammen. Arkitekten kunne med andre ord ikke lene seg på at sidestilte aktører også hadde gjort feil innenfor ansvarsområdene som overlappet med arkitektens, og dermed var samvirkende årsaker til skadene. De sidestilte aktørene som samvirket til skadene, gjaldt både rådgivere og utførende entreprenør.
Dommen er anket.
Du kan lese dommen her: https://lovdata.no/avgjorelse/lb-2022-183820
Gulating lagmannsrett – LG-2023-4399
Gulating lagmannsrett avsa 28. september 2023 dom i sak om garantikrav etter NS 8405 punkt 9.2, jf. 9.1. Saken stod mellom Eiendomsgruppen Vest AS (byggherre) og Tryg Forsikring (garantist for konkursrammet entreprenør), og sprang ut av et avtaleforhold mellom byggherren og entreprenøren GS Anlegg AS. Prosjektet omfattet bygging av tre boligblokker med 66 leiligheter. Avtalen mellom byggherren og entreprenøren var regulert av NS 8405, hvor kontraktssummen utgjorde ca. 16 MNOK.
Ca. 6,5 mnd. før avtalt ferdigstillelse gikk GS Anlegg konkurs, og byggherren valgte å engasjere ny entreprenør for å ferdigstille de aktuelle arbeidene (dekningskontrahering). Byggherrens begrunnelse for valg av ny entreprenør baserte seg på at flere viktige personer fra GS Anlegg hadde startet hos den nye entreprenøren etter konkursen.
I motsetning til GS Anlegg skulle den nye entreprenøren utføre arbeidet på regning. Dette innebar en merkostnad på kr 1 601 768,- for byggherren, og ble krevet dekket av Tryg som garantist for den konkursrammede entreprenøren. Det sentrale spørsmålet i saken var om byggherrens utgifter til å engasjere ny entreprenør for ferdigstillelse av kontraktsarbeidene til den konkursrammede entreprenøren var innenfor grensen «nødvendige merkostnader» etter NS 8405 punkt 39.5.
Lagmannsretten kom frem til at byggherren hadde oppfylt sin tapsbegrensningsplikt. Vurderingstemaet for lagmannsretten var om byggherren hadde gjort et «forsvarlig valg i markedet» da de engasjerte den nye entreprenøren. Sentrale momenter i konklusjonen var om det fantes reelle alternativer for byggherren, og om byggherren hadde gjort rimelige og ansvarlige vurderinger og valg. På bakgrunn av disse momentene kom retten frem til at byggherrens skadeforebyggende tiltak var forsvarlige. Det ble særlig sett på den betydelige risikoen for stort økonomisk tap som konkursen hos delentreprenøren kunne ha medført ved forsinkelser i det totale byggeprosjektet.
Videre kunne ikke engasjering av ny entreprenør basert på regningsarbeider i seg selv anses uforsvarlig, selv om den tidligere entreprenøren var engasjert til fastpris. Dette fordi byggherre og ny entreprenør hadde ivaretatt hensynet til kostnadskontroll gjennom å avtale en målpris for prosjektet. Byggherren hadde dermed aktivt forsøkt å kontrollere kostnadene ved dekningskontraheringen.
Det var også forsvarlig av byggherren å engasjere ny entreprenør, hvor flere av de ansatte hadde erfaring fra prosjektet gjennom GS Anlegg. På denne måten reduserte byggherren risikoen for ytterligere forsinkelser i prosjektet.
Tryg hadde dessuten forholdt seg passiv til byggherrens underrettelse om valg av ny entreprenør. Etter lagmannsrettens skjønn måtte byggherren da ha «betydelig spillerom for valg av løsninger, så lenge beslutningene på en fornuftig måte ivaretar hensynet til ferdigstillelse av byggearbeidet, og ikke åpenbart er i strid med garantiselskapets interesser og forventninger.»
Dommen understreker lojalitetsplikten i forholdet mellom byggherre og garantist; byggherren må gjøre aktive tiltak for å begrense kostnader ved dekningskontraheringer, samt sørge for å dokumentere tiltakene. Garantisten har på sin side en sterk oppfordring til å reagere dersom det senere vil gjøres innsigelser mot størrelsen på byggherrens dekningskrav. Ved garantistens passivitet får byggherren et langt større handlingsrom for valg av løsninger.
Du kan lese dommen her: https://lovdata.no/avgjorelse/lg-2023-4399
Gulating lagmannsrett – LG-2022-131532
Saken omhandlet en underentreprisekontrakt mellom Implenia Norge AS og Ottar Dvergsdal AS om bygging av totalt 9 500 m2 natursteinmur langs en veitrasé. Kontrakten mellom partene var regulert av NS 8416, med dagmulktsbelagt delfrist for ferdigstillelse av murarbeidene til «desember 2018».
Et stykke ut i kontraktsarbeidene hevdet Implenia at Ottar Dvergsdal var forsinket, og at dette ga grunnlag for Implenia til å intervenere ved å engasjere en annen entreprenør til å ferdigstille murarbeidene. Ottar Dvergsdal motsatte seg intervenering da de hevdet det var avtalt fristforlengelse av den dagmulktsbelagte delfristen.
Implenia intervenerte deretter i januar 2019 og krevde senere erstatning fra Ottar Dvergsdal for utgifter forbundet med dette. Som sikkerhet for krav om dagmulkt og erstatning tilbakeholdt Implenia betaling til Ottar Dvergsdal. Underentreprenøren hevdet på sin side at Implenias tilbakeholdelse utgjorde et vesentlig betalingsmislighold og stanset derfor arbeidene sine i februar 2019. Implenia hevet kort tid etterpå avtalen.
Hovedspørsmålet i tvisten var om hovedentreprenøren hadde rett til å intervenere og kreve erstatning for merkostnader ved dette på grunnlag av NS 8416 pkt. 17.2.
Implenias rett til å intervenere forutsatte at deres fremdrift i prosjektet ble vesentlig hindret fordi Ottar Dvergsdals fremdrift avvek vesentlig i forhold til Ottar Dvergsdals fremdriftsplan, eller at Implenia ville bli vesentlig forhindret fordi det var klart at Ottar Dvergsdals ville bli forsinket i sin fremdrift. Lagmannsretten måtte derfor først ta stilling til hvilke frister partene hadde avtalt.
Lagmannsretten la til grunn at delfristen «desember 2018» hadde blitt forlenget med to måneder «gjennom ein uformell prosess [høsten 2017] der ingen av partana heldt seg til det regelverket som vart avtale for endringar av kontraktstilhøvet mellom dei». Partene hadde dermed utsatt delfristen for murarbeidene fra desember 2018 til 28. februar 2019. Det videre spørsmålet var om Ottar Dvergsdal gjennom partenes dialog frem til mai 2018 hadde akseptert å endre delfristen tilbake til "desember 2018".
I forbindelse med bytte av prosjektleder og anleggsleder i Implenia, reviderte den nye prosjektlederen fremdriftsplanen med delfrist 28. februar 2019 i januar 2018. I den reviderte utgaven ble delfristen oppgitt å være «desember 2018». Ottar Dvergsdal signerte den reviderte planen i et møte mellom partene i mai 2018. Til tross for dette konkluderte lagmannsretten med at partene ikke hadde avtalt «desember 2018» som ny dagmulktbelagt delfrist. Som begrunnelse viste retten til den uformelle dialogen mellom partene i prosjektet, samt at planen innebar «ei monaleg skjerping av krava» til Ottar Dvergsdal til fordel for Implenia. Det var derfor Implenia som hadde «oppmodinga til å gjera dette klart og til å sikra seg bevis for endra avtale». Tvil om hvorvidt det var inngått en avtale måtte gå utover Implenia da endringsrutinen i NS 8416 ikke ble benyttet. Som konsekvens var den dagmulktsbelagte delfristen for murarbeidene 28. februar 2019, og ikke «desember 2018».
Som følge av dette var ikke Ottar Dvergsdal forsinket da Implenia intervenerte i januar 2019. Lagmannsretten avviste videre at det var «klart» at Ottar Dvergsdal ville bli forsinket i sin fremdrift. Følelig hadde ikke Implenia rett til å intervenere i arbeidene til Ottar Dvergsdal, og Implenia ble dømt til å betale Ottar Dvergsdals utestående kontraktsvederlag på ca. 6 MNOK og erstatning for fortjenestetap på ca. 1,5 MNOK. Ottar Dvergsdal ble også tilkjent sakskostnader for tingretten og lagmannsretten på ca. 4,7 MNOK.
Dommen understreker betydningen av å sikre dokumentasjon om hva partene blir enige om i løpet av et prosjekt. Selv om uformell opptreden kan være begrunnet i hensynet til et godt samarbeidsklima mellom kontraktspartene under gjennomføring av et prosjekt, er likevel det rettslige utgangspunktet at tvil rundt avtaleinngåelse og -innhold i utgangspunktet vil gå utover den som gjør krav gjeldende etter den påståtte avtalen.
Du kan lese dommen her: https://lovdata.no/avgjorelse/lg-2022-131532
