Ny Høyesterettsdom – Rambøll tapte retten til å påberope for sen reklamasjon
Høyesterett har i en nylig avsagt dom gitt tydeligere retningslinjer for partenes reklamasjon ved prosjekteringsfeil. I dommen konkluderte også Høyesterett med at den prosjekterende hadde tapt sin rett til å påberope seg at det var reklamert for sent. Dommen gir nærmere retningslinjer for hvordan partene må respondere for å unngå å tape reklamasjonsinnsigelser, og kan dermed ha stor betydning for de fleste aktører involvert i et byggeprosjekt.
Saken gjaldt tvist mellom Statens vegvesen («SSV») som byggherre og Rambøll Norge AS («Rambøll») som prosjekterende. Partene hadde inngått avtale om kjøp av planleggings- og prosjekteringstjenester basert på NS 8401, i forbindelse med omlegging av riksvei 3 i Østerdalen. Utarbeidelse av konkurransegrunnlag var også en del av kontrakten.
I konkurransegrunnlagets prosess 13.9 var omkjøringsveier oppgitt til 1000 kvm. Våren 2013 ble det avdekket at oppgitt mengde var for lite, da faktisk mengde omkjøringsveier viste seg å være nærmere 17 000 kvm. I begynnelsen av juli 2013 fremmet SSV krav om erstatning mot Rambøll for tre forskjellige prosjekteringsfeil, herunder oppgitt mengde i prosess 13.9. Spørsmålet for Høyesterett var om SSV hadde reklamert for sent på prosjekteringsfeilen knyttet til prosess 13.9, og i så fall om Rambøll hadde tapt retten til å gjøre denne innsigelsen gjeldende.
Den avtalte reklamasjonsfristen som gjaldt under utførelse av anleggsarbeidene, fremgår av NS 8401 pkt. 13.4. Fristens utgangspunkt er når oppdragsgiveren «blir kjent med» prosjekteringsfeilen. Dette innebærer at oppdragsgiveren må ha faktisk kunnskap om at det er et objektivt avvik mellom det prosjekterte og det kontraktsmessige, og at avviket er den prosjekterende sitt ansvar.
Høyesterett viser i dommen til Rt. 2009 s. 160, som gjaldt et tilsvarende kunnskapskrav i NS 3431. Her la Høyesterett til grunn at entreprenøren måtte få tid til å avklare reklamasjonsgrunnlaget før fristen begynte å løpe. I forlengelsen av dette presiserer Høyesterett nå at «Byggherren må følgelig få tid til å vurdere årsaks- og ansvarsforhold, og dessuten eventuelle avhjelpende tiltak, før fristen begynner å løpe. Kunnskap om «kravets totale omfang» kreves imidlertid ikke…».
I saken mente Høyesterett at SSV hadde tilstrekkelig kunnskap om at det betydelige avviket fra konkurransegrunnlagets mengde skyldtes en prosjekteringsfeil, allerede den 5.juni 2013. Også forut for dette tidspunktet forelå det en rekke omstendigheter som ga SVV indikasjon på feilen. Ettersom det ikke forelå noen grunn til at SSV ikke hadde reklamert før fire uker etter dette, ble reklamasjonen ansett å være fremsatt for sent. Høyesterett antok at en frist på to uker burde vært tilstrekkelig.
Videre måtte Høyesterett ta stilling til om reklamasjonsinnsigelsen fra Rambøll var tapt. Kontrakten hadde ingen uttrykkelig bestemmelse om oppdragstakers plikt til å gjøre eventuelle reklamasjonsinnsigelser gjeldende innen en viss tid, og vurderingen ble gjort med utgangspunkt i ulovfestede passivitetsregler.
Tap av reklamasjonsinnsigelser har tidligere vært begrunnet med at debitor har innlatt seg på realitetsdrøftelser om kravet, eventuelt i kombinasjon med passivitet. I sin redegjørelse om rekkevidden av dette grunnlaget for tap reklamasjonsinnsigelser uttaler Høyesterett i avsnitt 58 at:
«I entrepriseforhold, som denne saken gjelder, mener jeg uansett at drøftelser av kravets realitet ikke uten videre bør føre til tap av debitors innsigelse om at det er reklamert for sent…. Et «prinsipp om realitetsdrøftelser» vil under slike omstendigheter enten kunne virke som en felle eller også legge en effektiv demper på partenes forhandlingsvilje.»
Høyesterett uttalte videre at de ulovfestede reglene om passivitet er bedre egnet til å fremme den løpende lojalitetsplikten som kjennetegner denne type kontraktsforhold, og at eventuelle realitetsdrøftelser vil kunne inngå som et element i vurderingen av om reklamasjonsinnsigelsen må anses frafalt eller tapt ved passivitet.
Det sentrale for vurderingen av om reklamasjonsinnsigelsen skulle anses tapt var «om prosjekteringssiden gjennom sin opptreden og mulige passivitet ga byggherren rimelig grunn til å tro at reklamasjonsinnsigelsen ikke ville bli gjort gjeldende».
Etter en helhetsvurdering av kontakten mellom partene, kom Høyesterett til at prosjekteringssiden hadde tapt retten til å påberope seg at det var reklamert for sent. Dette ble blant annet begrunnet i at prosjekteringssiden har ikke gitt noen plausibel forklaring på hvorfor reklamasjonsinnsigelsen først ble gjort gjeldende rundt tre år etter at reklamasjonen var fremsatt.
Dommen gir god veiledning for rekkevidden av de ulovfestede passivitetsreglene sin anvendelse på entrepriserettens område og reklamasjonsregelen i NS 8401. Høyesterett oppstiller i dommen hvilke momenter som kan være av betydning for vurderingen av tap av rett på grunnlag av passivitet og innholdet av kunnskapskravet i NS 8401 pkt. 13.4.
