Leverer ditt selskap digitale tjenester til forbrukere?
Da bør du lese dette. Fra 1. januar 2023 trer lov om levering av digitale ytelser til forbrukere i kraft. Dersom du bryter denne loven risikerer du både sanksjoner og å miste kunden.
Loven gjelder for deg som leverer digitale ytelser til forbrukere via standardavtaler
Loven ble vedtatt sommeren 2022 som følge av EUs direktiv om visse aspekter ved avtaler om levering av digitalt innhold og digitale tjenester. Direktivet er en del av EUs strategi for å ivareta et høyt digitalt forbrukerbeskyttelsesnivå og bidra til et velfungerende digitalt indre marked.
Loven gjelder avtaler om levering av digitale ytelser i forbrukerforhold. Begrepet «digitale ytelser» innebærer «digitalt innhold» og/eller «digitale tjenester». Digitalt innhold betyr data som fremstilles og leveres i digital form, eksempelvis videofiler, musikkfiler, digitale spill, e-bøker, etc. Mens digitale tjenester er tjenester som gjør det mulig for brukeren å produsere, behandle, lagre, dele eller få tilgang til data i digital form. Dette kan typisk være video- og lyddelingstjenester, enten streaming eller on-demand, fildeling, tekstbehandling, spill eller sosiale medietjenester.
To eksempler som tjenesteleverandøren bør være oppmerksom på
Vi vil særlig trekke frem to tilfeller som tjenesteleverandører bør være oppmerksom på i utforming av avtaler rettet mot forbrukere:
1. Endringsmekanismer i avtalen med forbrukerne
2. Bindingstid
1. Endringer til ytelsen skal ikke være negative for forbruker
Med loven om digitale ytelser kan leverandøren kun endre den digitale ytelsen på nærmere bestemte vilkår. Disse vilkårene er at endringen må ha grunnlag i avtalen og kan foretas uten kostnader for forbrukeren.
I tillegg må den digitale ytelsen til enhver tid overholde de krav som følger av avtalen. Dette innebærer at ytelsen må samsvare med det som er avtalt mellom partene, blant annet når det gjelder art, mengde, kvalitet, tilbehør, veiledninger, kundeservice, oppdateringer, m.m.
Ytelsen må også svare til det som forbrukeren kan forvente når det gjelder funksjonalitet. Eksempelvis, hvis det skal leveres en strømmetjeneste for video, skal forbruker ha anledning til å strømme videoer ved bruk av tjenesten – dette er funksjonaliteten.
Dersom endringen til tjenesten påvirker forbrukeren negativt, eksempelvis hvis endringer innebærer at funksjonaliteten reduseres, kan forbrukeren heve avtalen, jf. lovens § 42. Her er det imidlertid et viktig unntak. Hvis tjenesteleverandøren likevel gjør det mulig for forbrukeren å beholde sin ytelse uendret og i samsvar med loven, vil ikke hevingsadgangen utløses. I praksis innebærer dette at dersom tjenesteleverandøren bytter ut en modul, for eksempel bytter skyinfrastruktuleverandør, men samtidig klarer å beholde den samme grad av funksjonalitet som forbrukeren opprinnelig hadde, kan kunden ikke heve avtalen som følge av endringen.
Loven krever videre at forbrukeren skal varsles på en klar og tydelig måte. Det er derfor viktig å ha avtaleregulert eller etablert en praksis på varslinger om endringer. Det kan diskuteres hva som skal regnes for å være et klart og tydelig varsel, men for å være på den sikre siden bør det legges opp til en praksis hvor forbrukeren varsles ved såkalt individuell eller direkte kommunikasjon, typisk gjennom en e-postkorrespondanse og ikke i form av en generell publikasjon på nettside eller liknende.
2. Kan ikke binde forbrukeren over lengre tid
I løpende avtaler er det ofte avtalt en bindingstid, dvs. at forbrukeren ikke kan si opp avtalen før en nærmere periode er utløpt. Fra nyttår vil slike bindingstider som regel være ugyldige. Loven stiller krav om at en avtale om løpende levering av digitale ytelser skal kunne sies opp av forbrukeren med rimelig varsel.
Det er imidlertid mulig å avtale bindingstid dersom forbrukeren får en økonomisk fordel ved å binde seg. Typisk vil dette være en rabattert månedspris ved binding, hvor denne rabatten vil øke jo lengre forbrukeren binder seg sammenhengende. Men bindingstiden kan uansett normalt ikke vare lengre enn seks måneder. I særlige tilfeller åpner loven opp for lengre bindingstid, men likevel ikke lengre enn tolv måneder.
Loven pålegger også leverandøren en varslingsplikt om at avtalen er i ferd med å løpe ut.
Avsluttende kommentarer
Forbrukertilsynet har tidligere utformet veiledere vedrørende både endringsmekanismene og bindingstid. Med loven skjerpes og konkretiseres kravene ytterligere enn det som følger av veilederen. Tjenesteleverandørene bør derfor gå igjennom sine vilkår for å sikre at de er i samsvar med den nye loven, og vi bistår gjerne med dette.
Dersom du ønsker å vite mer om dette, ta gjerne kontakt med John E. Nilsen.
