Et Berngaard-team har de siste månedene arbeidet intenst med flere saker knyttet til kryptovaluta. Her kommer den første av flere artikler om bitcoin og kryptovaluta. I denne første artikkelen vil vi fokusere på hva bitcoin er og hvordan det fungerer. I de påfølgende artiklene vil vi se nærmere på jussen og ulike finansregulatoriske forhold knyttet til fremveksten av kryptovaluta som investeringsobjekt og betalingsmiddel.
For under ti år siden betalte Laszlo Hanyecz 10.000 bitcoin for to pizzastykker. Til sammenligning er én bitcoin verdt NOK 91.259 i dag. Bitcoins kraftige vekst har gitt den en rolle i dagens økonomi som få kunne forutsett ved unnfangelsen i 2008. Hva betyr bitcoin for samfunnet? Og hvordan løser man de komplekse rettslige utfordringene som følger med? Er lovgiver oppdatert?
I denne artikkelen ser vi nærmere på hva bitcoin er, og hvilke parter som er involvert i bitcoin.
Hva er bitcoin?
Historien
31. oktober 2008 ble en lenke til en vitenskapelig oppgave postet på en kryptografisk e-postliste. Tittelen var "Bitcoin: A Peer-to-Peer Electronic Cash System". Forfatteren var den mystiske Satoshi Nakamoto. I oppgaven fremsetter han idéen om en desentralisert, digital valuta, uten en sentralbank eller en enkelt administrator, som kan sendes fra bruker til bruker i et nettverk, uten behov for et kontrollerende mellomledd.
Tanken var revolusjonerende og løser det såkalte "Byzantiske generalenes problem"; en logisk nøtt hvor to allierte generaler må forsøke å koordinere et angrep, men er avhengig av en løpegutt for å kommunisere. Dersom løpegutten deserterer, eller gir falsk informasjon til én av partene, risikerer man at angrepet går i vasken. Så hvordan kan man få konsensus på riktig - oppdatert informasjon mellom generalene - uten et mellomledd?
Innenfor den tradisjonelle økonomien er det bankene som hittil har fylt rollen til løpegutten. De har holdt styr på hvor mye penger person A har - og når han overfører penger til person B, så er saldoen til begge parter oppdatert. Underveis i transaksjonen har bankene tatt en avgift for å formidle informasjonen og oppdatere saldoene.
Med bitcoins trengs ingen bank. I bitcoin-økonomien eksisterer et distribuert nettverk på tvers av tusenvis av servere. Transaksjoner blir bekreftet av nettverket gjennom kryptografi og registrert i en offentlig distribuert hovedbok kalt en blokkkjede (“blockchain”). Hver server har en oppdatert versjon av blokkkjeden - dvs. en oversikt over alle transaksjoner som noensinne er blitt utført. Dermed kan brukerne på nettverket til enhver tid vite hvem som har penger og ikke. Og når de ønsker å sende penger gir de bare nettverket beskjed. Kort tid etterpå har alle serverne oppdatert sin versjon av blokkkjeden med overføringen.
Dypest sett er altså ikke bitcoin penger, i hvert fall ikke slik vi tradisjonelt kjenner penger. Bitcoin kan sammenlignes med en kontraktsposisjon, mellom alle brukerne av nettverket. Rent faktisk er bitcoin en databaseoppføring på en server om at en digital lommebok (“wallet”) på blokkkjeden eier - for eksempel - 1 bitcoin.
Nye bitcoin kan ikke trykkes, som ordinære penger, men utstedes av nettverket ved såkalt “mining”. Med dette menes at man anvender store mengder datakraft for å løse kryptografiske gåter. Brukeren som løser gåten får betaling i form av nye bitcoin.
Ved lanseringen av bitcoin fantes det kun én bitcoin. Siden er det “minet” cirka 18 millioner bitcoin. De kryptografiske gåtene øker stadig i vanskelighetsgrad; derfor vil det bli produsert stadig færre bitcoins. Bitcoin-protokollen er utformet på en slik måte at det aldri vil finnes mer enn 21 millioner bitcoins. Den siste bitcoin er forventet utvunnet i 2140. Fordi adopsjonen av bitcoin stadig øker, og fordi utvinnelsen av nye bitcoin blir stadig vanskeligere, kalles bitcoin gjerne deflasjonær; dvs. at en bitcoin blir stadig mer verdt, målt i relativ verdi opp mot produktene og tjenestene man kan kjøpe for den.
I februar 2018 ble det anslått at nærmere 200.000 nordmenn eide bitcoin.
Satoshi Nakamotos identitet er for øvrig fortsatt ukjent. Han forsvant i 2009, like sporløst som han kom, etter å ha gitt menneskeheten bitcoin. Hans bitcoin-lommebok er ikke blitt rørt siden, men inneholder fortsatt 980.000 bitcoin - cirka 88 milliarder kroner etter dagens kurs.
Øvrig kryptovaluta
Bitcoin regnes som verdens første kryptovaluta. Det finnes imidlertid en rekke andre – herunder Ethereum, Litecoin og Ripple. Kryptovaluta er en samlebetegnelse for virtuell valuta, det vil si at den ikke har en fysisk eksistens. En annen særegenskap er dens uavhengighet av myndigheter og tradisjonelle finansielle institusjoner. Kryptovaluta er derfor desentralisert, det vil si at staten ikke er utsteder og følgelig har liten kontroll over verdiutviklingen. En rettslig regulering av bitcoin er derfor i prinsippet å anse som en motpol til en av dens sentrale egenskaper.
Vekslerens rolle
Bitcoin kan brukes til forskjellige formål, typisk som betalingsmiddel eller investeringsobjekt.
De siste årene har det blitt populært å kjøpe bitcoin i investeringsøyemed. Kjøper blir ofte bistått av en mellompart, en parallell til alminnelige meglertjenester i finans- og eiendomsbransjen. Det er imidlertid sentrale forskjeller når det kommer til mellommannens posisjon overfor kjøper.
Ved alminnelige meglertjenester vil megleren fungere som et koblingsledd mellom kjøper og selger. En mellommanns rolle i handel med kryptovaluta går ut over det å være et koblingsledd mellom partene. Mellommannen oppbevarer ofte kryptovalutaen på vegne av kjøperen og opptrer nærmest som en bank. Dette gjenspeiles i det innarbeidede uttrykket «wallet»; digitale lommebøker hvor kjøpere lagrer kryptovalutaen. Som følge av mangel på et mer treffende begrep, omtales mellommannen ofte som en «veksler».
Fordeler og ulemper med bitcoin
Teknologien som ligger til grunn for bitcoin er som sagt komplisert. Samtidig er teknologien relativt ny, noe som medfører at det eksisterer usikkerhet rundt hvilke rettslige løsninger som vil bli valgt for de problemstillinger kryptovaluta reiser. Som et bakteppe er det derfor nyttig å peke på enkelte fordeler og ulemper forbundet med kryptovaluta.
Det er neppe tilfeldig at kryptovaluta vokste frem i kjølvannet av finanskrisen i 2008. Finanskrisen rokket ved mange oppfatning av banker som trygge oppbevaringssteder for verdier. Samtidig bidro den til at enkelte stilte spørsmålstegn ved bankenes salærer. Ved betaling gjennom kryptovaluta tar en veksleren lave gebyrer for å verifisere transaksjoner, ettersom sikkerheten i stedet skapes av teknologien i seg selv. Ofte er prisen for å gjennomføre en transaksjon på blokkjeden 100 ganger lavere enn en tradisjonell bankoverføring. Transaksjonene gjennomføres også mye raskere, ettersom verifiseringen av transaksjonen skjer automatisk ved hjelp av blokkjedeteknologien. Det er ingen ekstra forsinkelse på grunn av landegrenser eller trege bankfunksjonærer. Det er praktisk umulig å forfalske bitcoin som følge av krypteringsmetoden den benytter. Dette er nyttig for tilliten til bitcoin som betalingsmiddel, og samtidig samfunnsøkonomisk tjenlig fordi behovet for å bekjempe pengeforfalskning vil synke.
Når dette er sagt, er bitcoins egenskaper ikke ubetinget positive. Den har blitt populær i kriminelle miljøer fordi transaksjonene blir kryptert, og dermed vanskelige, om enn ikke umulige, å spore. På denne bakgrunn kalles Bitcoin gjerne “pseduo-anonym”. Kryptovaluta er dessuten preget av høy volatilitet. Verdien har ved flere anledninger falt drastisk på kort tid for deretter å ha økt i enda større grad. Bare i perioden mai – juli 2019 økte verdien av en bitcoin med ca. 125 %. En årsak til plutselige verdireduksjoner kan være hackerangrep som reduserer tilliten til bitcoin som betalingsmiddel. Som følge av at bitcoin er desentralisert, er det ingen myndigheter som kan bidra til å stabilisere kursen.
I den neste artikkelen i vår serie vil vi se nærmere på noen rettslige problemstillinger som knytter seg til bitcoin. Vi vil særlig rette søkelyset på forholdet mellom forbrukere og foretak som driver med veksling av kryptovaluta.
