I denne artikkelen ser vi på noen av de forhold som bør reguleres i en aksjonæravtale. Artikkelen retter seg særlig mot eiendomsselskaper, med fokus på rent eiendomseiende selskaper og selskaper som driver utviklingsprosjekter.
1. Hva er en aksjonæravtale?
En aksjonæravtale kan kort og noe upresist defineres som en avtale mellom nåværende eller potensielle aksjonærer, og mellom disse og tredjemann, om utøvelsen av aksjonærrettigheter i selskapet. Aksjonæravtaler kan fravike eller supplere aksjelovene, der hvor dette er tillatt.
Når to eller flere eier aksjer sammen i et selskap, reguleres eierskapet og samarbeidet i hovedsak av aksjeloven. Det har imidlertid blitt mer og mer vanlig, og nødvendig, at aksjonærene inngår egne avtaler for å tilpasse og regulere samarbeidet. Slike aksjonæravtaler er et praktisk verktøy for å sikre godt samarbeid (i gode og onde dager), etterlevelse av målsetninger og strategier, gjennomføring av planlagte prosjekter etc.
Behovet for å inngå aksjonæravtaler gjør seg gjeldende både ved oppstart av virksomhet, ved senere inntreden og ved større investeringer i selskaper.
Aksjelovene og selskapets vedtekter utgjør rammeverket for selskapets virksomhet, men de gir ikke alltid anvisning på en godt egnet løsning for det enkelte selskap. Aksjelovene stiller for eksempel ikke krav til aktiv opptreden eller arbeidsinnsats hos aksjonærene, men dette kan kreves i en aksjonæravtale.
En annen praktisk side ved aksjonæravtaler er at de tilbyr større avtalefrihet enn selskapets vedtekter. Aksjonæravtaler er også konfidensielle, i motsetning til vedtektene – noe som kan være en fordel.
Aksjelovene bærer preg av bestemmelser med skjønnsmessige vurderinger, som kan gi mindre grad av forutsigbarhet. Med en skreddersydd aksjonæravtale sikrer man større grad av forutsigbarhet enn det aksjeloven legger opp til.
2. Typiske forhold som reguleres i aksjonæravtaler
Organisatoriske rettigheter - stemmerett og andre beslutningskrav
Etter aksjeloven er utgangspunktet at flertallet råder. En minoritetsaksjonær må i det store og hele finne seg i de beslutninger som flertallet ønsker.
I en aksjonæravtale kan man imidlertid fravike eller supplere aksjelovens løsninger. En minoritetsaksjonær kan eksempelvis stille betingelser om enstemmighet ved vesentlige beslutninger. Videre kan det avtales at en aksjonær som ikke har flertall av stemmene, likevel skal ha rett til å fatte visse beslutninger, eller at en bestemt aksjonær må samtykke til visse beslutninger uavhengig av om denne har flertall på generalforsamlingen.
Slike spesialtilpasninger kan være praktisk i flere tilfeller. For eiendomsselskaper som driver med utviklingsprosjekter er det viktig med gode prosedyrer for beslutningstaking ved planlegging og gjennomføring av byggeprosjektet, særlig dersom slike beslutninger er egnet til å påvirke fremdriften.
Det vil derfor være særlig nyttig å avtale hvilke krav som stilles til beslutninger som gjelder (i) fastsettelse og endringer i planer for utviklingen av eiendommen (reguleringsarbeider, prosjektkalkyler etc.) (ii) inndeling i byggetrinn, (iii) oppstart salg/salgsfaser, (iv) kontrahering og oppstart av byggearbeider, (v) opptak og endring av byggelån etc.
Det kan også avtalefestes at prosjektet skal igangsettes så snart gitte vilkår er oppfylt, eksempelvis så snart det foreligger igangsettingstillatelse og/eller byggelånets vilkår for forhåndssalg er oppfylt. Dette er særlig aktuelt i de tilfeller der aksjonærene har interesser utover å optimalisere avkastningen i selskapet (andre pågående prosjekter som er kapitalkrevende, eierinteresser i andre prosjekter i området, osv.).
For et rent eiendomseiende selskap med positiv drift vil det normalt være mindre kritisk at eierne ikke er enige om hvordan selskapet eller eiendommen skal drives videre. Det er likevel viktig å ha mulighet til å initiere eller forsvare seg mot endringer i aksjonærsammensetningen i selskapet, ev. fremtvinge et salg av selskapets eiendeler.
Økonomiske rettigheter og forpliktelser
Behovet for å regulere økonomiske rettigheter og forpliktelser varierer fra selskap til selskap, og avhenger av type virksomhet og aksjonærsammensetning.
Tilgang til kapital
For eksempel vil det for selskap som kun eier eiendom under oppføring være avgjørende å sikre selskapets evne til å gjennomføre utviklingsprosjektet. For slike selskaper vil det derfor normalt være viktig å vurdere selskapets kapitalbehov og mulighet for å innhente kapital i utviklings- og byggeperioden. Vanligvis har ikke prosjektselskapet inntekter av betydning før prosjektet er ferdigstilt, og det er som regel lite gunstig å selge et igangsatt byggeprosjekt. Aksjonærenes plikt til å sikre finansieringen av selskapets virksomhet - og konsekvenser ved manglende oppfyllelse – bør derfor være et sentralt tema ved utformingen av aksjonæravtaler for denne type selskaper. Dette hensynet er naturligvis ikke like relevant for et rent eiendomseiende selskap.
Utdeling/utbytte fra selskapet
I en aksjonæravtale kan man videre diktere utdelinger fra selskapet, for eksempel hvor mye av utbyttekapasiteten som skal benyttes til utdelinger.
Adgangen til å bestemme størrelsen på utbytte er begrenset oppad av aksjelovens bestemmelser, herunder krav til forsvarlig egenkapital og at det ikke kan besluttes høyere utbytte enn det styret foreslår. Det er imidlertid ingen automatikk i at et selskap utnytter sin utbyttekapasitet fullt ut. For å sikre at det utbetales maksimalt utbytte innenfor aksjelovens regler, bør det inntas krav om dette i aksjonæravtale (f.eks. for å unngå negative konsekvenser ved at selskapet har for mye tilgjengelig kapital og ønske om eller behov for å ha kapitalen andre steder enn i selskapet).
På den annen side har partene stor frihet til å avtale ytterligere begrensninger i utbytteadgangen, for eksempel periodisk utbytteforbud eller at det skal utdeles moderat utbytte. Generelt skal det også mye til før det foreligger såkalt “utsulting” av en minoritetsaksjonær.
Omsetning og omsetningsbegrensninger
Omsetning av aksjer er noe som bør reguleres i en aksjonæravtale. Eksempelvis kan man avtale:
Periodisk salgsforbud (“lock up”), som kan være hensiktsmessig i en oppstartsfase,
Varsling av aksjesalg (som ikke er påkrevet etter aksjeloven),
Hvorvidt man skal ha fri adgang til å stanse eierskifte (det har man ikke etter aksjeloven),
Eventuelle forkjøps- og panteretter.
Prising av aksjer er ofte gjenstand for uenighet. Derfor bør det avtales klare retningslinjer for hvordan aksjene skal verdsettes. Skal aksjonærer kun få igjen det de har kjøpt aksjene for, en andel av bokført egenkapital eller en andelav de underliggende verdiene i selskapet? Det finnes mange ulike varianter av slike prismekanismer og det er generelt en fordel å ha fastlagt disse i forkant av et eventuelt eierskifte.
Videre kan det avtales at en aksjonær som bryter aksjonæravtalen ikke skal få full markedspris («bad leaver»). Det kan eksempelvis avtales standardiserte fradrag ved mislighold – uavhengig av om de øvrige aksjonærene har lidt noe tap som følge av misligholdet.
Det bør også reguleres hvem prisen skal beregnes og fastsettes av. Eksempler på dette kan være selskapets egen revisor eller en annen uavhengig tredjepart. Partene bør også bli enige om hvordan utvelgelsen av tredjeparten skal foregå og hvem som skal dekke kostnadene til prisfastsettelsen.
Det er også vanlig å innta bestemmelser om medsalgsrett og -plikt i aksjonæravtaler, ettersom aksjeloven ikke regulerer dette. Medsalgsrett og -plikt har det felles trekk at retten/plikten inntrer når en eller flere aksjonærer selger aksjer.
Medsalgsretten gir de øvrige aksjonærene en rett til å sette som betingelse at deres aksjer skal selges til samme kjøper, og da normalt også på tilsvarende vilkår. Medsalgsplikten virker motsatt ved at en aksjonær kan tvinge de andre aksjonærene til å selge til samme kjøper på gitte vilkår, og dermed på egenhånd initiere salg av hele selskapet. Dette gir aksjonærene hver for seg anledning til å initiere og fremforhandle et salg av hele selskapet, og fratar samtidig aksjonærene muligheten til å sabotere for et lukrativt oppkjøpstilbud av virksomheten.
Uenighet og mislighold av aksjonæravtalen
Når det gjelder konflikter mellom aksjonærene, gir ikke aksjeloven noen løsning – i alle fall ikke før konflikten har gått vel langt. Aksjonærene bør derfor avtale egne reguleringer for konflikthåndtering.
Uenighet mellom aksjonærer som eier et selskap 50/50 er en typisk problemstilling, da en slik eierskapsfordeling ved uenighet kan resultere i handlingslammelse (“dead lock”).
Obligatorisk forhandling kombinert med etterfølgende kjøps- og salgsmekanismer er den mest vanlige løsningen på denne type situasjon. Slike mekanismer kan eksempelvis være en rett for den ene eller begge aksjonærene til å kreve salg av egne eller samtlige av aksjene i selskapet til en tredjepart, eller mellom aksjonærene. Prisen kan være forhåndsfastsatt eller fastsettes ved hjelp av en uavhengig tredjepart (se over om prising av aksjer).
Det er i hovedsak kun fantasien som setter grensene for hvilke mekanismer som velges. Det viktigste for den enkelte aksjonær er at den reguleringen som velges gir en tilfredsstillende løsning på uenigheten, og ikke er egnet til misbruk for annet formål.
For eksempel bør man ikke gå med på en såkalt “shotgun”-klausul (også kjent som Texas Shoot Out) dersom det synes urealistisk at man vil kunne fremskaffe kapital for å kjøpe øvrig aksjonærers aksjer (selv til vesentlig rabatt). En slik klausul innbyr nemlig (potensielt) til svært kapitalkrevende løsninger på konflikter.
Hva slags konflikthåndteringsmekanisme man skal velge vil bero på aksjonærsammensetningen og risikoen for øvrige aksjonærers (og eget) mislighold. Ved inngåelsen av en aksjonæravtale bør man gjøre en vurdering av dette - og i tilfelle hvilke handlingsalternativer og/eller konsekvenser dette skal medføre.
De alminnelige kontraktsrettslige reglene, og aksjeloven, er normalt lite egnet til å regulere virkningen av brudd på aksjonæravtaler. Det kan derfor være en fordel å innta bestemmelser om konvensjonalbot, hvor misligholderen må betale et forhåndsfastsatt beløp per dag til misligholdet opphører, og/eller en rett for den annen part til å kjøpe ut den misligholdende aksjonæren til en markant lavere pris enn markedspris (for eksempel 75% av takst eller til bokførte verdier). Særlig i sistnevnte tilfelle stilles det normalt krav om at misligholdet er vesentlig, og det er da en fordel at kriteriene for hva som er vesentlig også er regulert.
Rekken av problemstillinger - og ikke minst løsningsalternativer - er uendelig. Savner du noe? Ta kontakt med Marte eller Benjamin!
