Etter at elbilladere har vært på markedet noen år, har det begynt å melde seg feil og mangler – og derav reklamasjoner. Feilen skyldes noen ganger laderen, andre ganger installasjonen – eller en kombinasjon av begge. Mange lurer på hvilke reklamasjonsregler som gjelder ved slike feil. Her skal vi forsøke å forklare dette.
1. Innledning
Det sentrale med artikkelen er å gjøre rede for hvilke regler som gjelder for reklamasjon på elbilladere. Reglene kan være forskjellig ut ifra hvem som er mottaker av elbilladeren, men også når det gjelder hva som inngår i elektrikerens (debitors) ytelse mer spesifikt. Et viktig grovskille er hvorvidt det gjelder leveranser til forbruker eller næringsdrivende. I pkt. 1.1 og 1.2 vil det gis en sammenfatning av reglene. Deretter vil det gis en mer detaljert gjennomgang av reglene og bakgrunnen for disse.
1.1 Leveranser til næringsdrivende
Næringsdrivende står i utgangspunktet fritt til å avtale det de ønsker. Et rent kjøp av elbillader uten installasjon eller andre tjenesteelementer reguleres direkte av kjøpsloven. Kjøpsloven er imidlertid fravikelig, og partene kan avtale seg bort i fra loven. Hovedregelen etter kjøpsloven er at kjøper må reklamere innen rimelig tid, og ikke senere enn to år.
Ved kjøp av elbillader der installasjonen (tjenesteelementet) er det vesentligste av leveransen, er ikke regulert i lov. Det er antatt at man i disse tilfeller også må reklamere innen rimelig tid. Avgjørende er uansett at slike tilfeller må vurderes konkret og utfylles av øvrig kontraktslovgivning. Som gjennomgangen vil vise er noen av reglene uklare i næringsforhold. Med en skriftlig avtale mellom elektriker og avtalepart kan en unngå slike uklarheter.
1.2 Leveranser til forbrukere
Kjøp av elbilladere uten installasjon reguleres av forbrukerkjøpsloven. Dersom det leveres både elbillader og installasjon gjelder enten håndverkertjenesteloven eller bustadoppføringslova. I motsetning til i næringsforhold kan man kun avtale seg til gunstigere forhold for forbrukeren enn hva lovene bestemmer. Hovedregelen her er at forbruker må reklamere innen rimelig tid, og ikke senere enn fem år etter overtakelse. Dette gjelder uansett om laderen eller installasjonen utgjør den vesentligste delen av leveransen.
2. Rettslige utgangspunkter
2.1 Rettskildene
Ved inngåelse av avtaler om kjøp og montering av elbilladere gjelder – som alltid i norsk rett – et generelt prinsipp om avtalefrihet. Prinsippet medfører at hver enkelt kan bestemme hvorvidt man ønsker å inngå avtaler, hvem man vil inngå avtaler med, og ikke minst avtalens innhold. Dette er et viktig utgangspunkt da avtalen alltid vil være det naturlige utgangspunkt – også for å avgjøre hvilke reklamasjonsregler som gjelder i det aktuelle tilfellet. En presisering av betydning her vil være at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige. Ulempen er at innholdet i muntlige avtaler er vanskeligere å bevise i ettertid, men også at selve innholdet ofte vil være mer snevert enn ved skriftlige avtaler. Et eksempel kan være at en elektriker blir oppringt av et firma for installering av elbilladere i firmaets parkeringslokaler, drøfting av reklamasjon vil nok sjelden være et tema i løpet av samtalen.
Dersom det ikke finnes en avtale som regulerer selve reklamasjonsspørsmålet, vil det som kalles «bakgrunnsretten» komme til anvendelse. Dette er lovgivning eller øvrige rettskilder som kan regulere reklamasjonsspørsmålet – eller gi veiledning. Når det er snakk om to næringsdrivende som inngår en avtale om kjøp av elbillader, vil kjøpsloven være et naturlig utgangspunkt. Hvorvidt kjøpsloven regulerer ethvert tilfelle ved kjøp og montering av elbilladeren blir behandlet særskilt senere. Dersom en befinner seg utenfor kjøpslovens anvendelsesområde må man anvende analogier (regler fra sammenlignbare forhold) og prinsipper fra relevant kontraktslovgivning.
2.2 Avtalebrudd – en forutsetning for reklamasjon
I de fleste avtaleforhold vil både kjøper og selger overholde sine forpliktelser. For eksempel vil selger levere og montere elbilladeren som avtalt, og kjøper betaler avtalt pris. Utgangspunktet etter norsk rett er jo nettopp at avtaler skal holdes. Imidlertid kan avtalebrudd eller kontraktsbrudd oppstå. Hva som utgjør et kontraktsbrudd må som hovedregel vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Men helt generelt må to vilkår være oppfylt. For det første må kontraktsforpliktelsen ikke være oppfylt i samsvar med sitt innhold (oppfyllelsessvikt). For det andre må årsaken til oppfyllelsesplikten ikke skyldes forhold på kjøpers side. Som nevnt under punkt 2.1 vil også avtalen her være det generelle utgangspunktet for å si noe om hva som faktisk er avtalt, for så å kunne si noe om hva som avviker fra dette.
For elbilladere vil det som kalles kvalitetsmangler være det mest aktuelle. Laderen hevdes å være for dårlig i forhold til hva kjøper har regnet med. Av betydning her vil være laderens forventede holdbarhet. Hvor lenge en gjenstand er ment å vare kan variere fra en elbillader til for eksempel en mobiltelefon. Man må også ta høyde for variasjoner når det gjelder hyppigheten av bruk og hvordan laderen skal brukes på best mulig måte. Uansett er det viktig å poengtere at dersom en reklamasjon skal kunne gi ulike sanksjonsmuligheter som retting, omlevering, heving eller erstatning, må det foreligge en rettslig mangel ved laderen. Dette anses som det materielle kravet som må være oppfylt ved et avtalebrudd.[1]
Det kan i denne sammenheng være verdt å merke seg at dersom selger garanterer/tilsikrer for ulike egenskaper ved tingen, gjelder et objektivt ansvar, altså et ansvar uavhengig av subjektiv skyld. Et lovfestet eksempel på tilsikringsansvaret er kjøpsloven § 40 tredje ledd bokstav b som gir kjøper rett til å kreve erstatning “i alle høve” hvor “tingen allerede på avtaletiden avvek fra det som er tilsikret av selgeren”.
2.3 Reklamasjon
I motsetning til de materielle krav som beskrevet ovenfor, vil en reklamasjon utgjøre de formelle krav som må være oppfylt for å kunne gjøre ulike krav gjeldende.[2] Reklamasjonen utgjør selve meldingen fra kjøper til selger om at kjøpsgjenstanden (heri laderen) ikke er som den skal, og at man derfor ønsker å gjøre krav gjeldende. Poenget med reklamasjon er å sette frister for hvor lang tid i ettertid kjøper kan påberope seg eventuelle feil ved salgsgjenstanden. Således fungerer reklamasjonsregler som en beskyttelse for selger mot å få krav rettet mot seg i evig tid etter eksempelvis en ladestasjon er solgt og ferdig montert. Reklamasjonsreglene begrunnes derfor i lojalitets- og innrettelseshensyn ovenfor selger.
Reklamasjonsreglene består av frister for å reklamere, samt innholdsmessige krav. Hvilke frister som gjelder, eller innholdsmessige krav, kan variere ut ifra hvilken lov eller hvilke prinsipper som legges til grunn for reguleringen av det aktuelle tilfellet.
2.3.1 Unntak fra reklamasjonsreglene
Det er viktig å påpeke at det finnes unntak fra reglene om at kjøper må reklamere innen angitte frister for at et krav skal kunne gjøres gjeldende. Dersom selger opptrer grovt uaktsomt eller i strid med redelighet eller god tro kan ikke kjøpers krav bortfalle på grunn av at det er reklamert for sent.[3] Dette er for eksempel regulert i kjøpsloven §§ 33, 35 og 39 annet ledd. Unntaket fra reklamasjonsplikten er særlig praktisk ved misligholdt opplysningsplikt, i tilfeller hvor elektrikeren måtte være kjent med opplysningssvikten.
Det er også antatt i juridisk teori[4] at dette unntaket fra reklamasjonsreglene også gjelder utenfor de lovregulerte tilfellene grunnet hensynet til sammenhengen i regelverket.[5] Dette betyr at dersom en elektriker opptrer grovt uaktsomt ved monteringen av elbilladeren, vil kjøper ha sine krav i behold uavhengig av når han eller hun reklamerer.
Garanti- og tilsikringsansvar kan også anses som unntak fra reglene om absolutt reklamasjonsfrist. Som eksempel kan det vises til kjøpsloven § 32 annet ledd annet punktum hvor det heter at toårs-fristen ikke gjelder dersom selgeren “ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid”.
3. Salgsavtaler og kombinerte avtaler
For å avgjøre om kjøpsloven kan komme direkte til anvendelse må det aktuelle avtaleforholdet vurderes konkret. Ved salg av en elbillader vil det kunne være nærliggende å karakterisere dette som en ren salgsavtale. Kjøpsloven gjelder «kjøp for så vidt ikke annet er fastsatt i lov» mellom næringsdrivende eller to privatpersoner. En elbillader utgjør en løsøregjenstand og omfattes av loven. For de rene salgsavtalene er det dermed ingen tvil om at kjøpsloven og dens reklamasjonsregler kan anvendes, også for salg av elbilladere. Likeledes kan forbrukerkjøpsloven komme til anvendelse hvor kjøper er forbruker.
Det problematiske er at elektrikerne ikke bare selger selve elbilladeren, men de foretar også ofte montering og installasjon av laderen. Dermed foreligger det også et tjenesteelement i avtaleforholdet, en såkalt kombinert avtale. Etter kjøpsloven § 2 annet ledd vil kjøpsloven ikke få anvendelse dersom tjenesten elektrikeren skal utføre (monteringsarbeidet e.l.) vil utgjøre den overveiende del av leveransen. Verdien av ytelsene kan være veiledende, med andre ord må man se om kjøper betaler i hovedsak for selve tingen (laderen) eller installasjon og eventuelle andre tjenestebaserte ytelser. Betaler kjøper i hovedsak for tjenestebaserte ytelser som krever en viss fagkunnskap vil dette tale for at tjenesteelementet utgjør den overveiende del. Det vil stille seg annerledes ved kjøp av ting som kun krever enkel montering og ingen særlig fagkunnskap hos selger. Grensene kan imidlertid være vanskelige å trekke slik at det alltid må foretas en samlet og konkret vurdering av hvert enkelt avtaleforhold.
I et tilfelle der arbeidets verdi er kr 13 000, og laderens verdi kr 10 000, er det vår vurdering at tjenesteelementet ikke utgjør den overveiende del - dersom det er enkel montering og ingen særlig fagkunnskap kreves av elektrikeren. I så fall vil kjøpslovens regler om reklamasjon komme direkte til anvendelse – unntatt dersom det faktisk er avtalt noe annet mellom partene. Kjøpsloven er som allerede nevnt fravikelig i næringsforhold.
Ved både salg- og serviceavtaler kan man i visse tilfeller anse det som to separate avtaler som må behandles hver for seg. I det forutgående eksemplet kan dette ikke være tilfellet da salg og montering skjer samtidig, i alle fall ikke med nevneverdig tidsavbrudd. Det kan være annerledes i tilfeller hvor tjenestedelen innebærer service og vedlikehold i eksempelvis en toårsperiode. I slike tilfeller kan det tenkes at man anser selve salget av laderen som én avtale, mens serviceavtalen utgjør en separat tjenesteavtale.
4. Kombinerte avtaler der tjenesten utgjør den overveiende del
Dersom ikke elbilladeren, men elektrikerens tjeneste utgjør den overveiende del av forpliktelsene (kombinerte avtaler) og kjøper er næringsdrivende, vil ikke kjøpsloven kunne regulere det aktuelle tilfellet.[6] En befinner seg derfor på et uregulert område hvor den såkalte bakgrunnsretten og passende kontraktslovgivning må legges til grunn for å kunne si noe om hvilke regler som gjelder. Som fremstillingen videre vil vise, er det uklart hvilke reklamasjonsfrister som gjelder ved avtaler kombinerte avtaler der tjenesten utgjør den overveiende del.
4.1 Ulovfestet relativ reklamasjonsfrist
Flere av kontraktslovene inneholder en plikt til å reklamere innen rimelig tid.[7] Dette utgjør det man kaller den relative reklamasjonsfristen. Juridisk teori stiller spørsmål ved om denne plikten også gjelder uavhengig av lovfestede eller ulovfestede tilfeller (dvs. på uregulert område) basert på systembetraktninger eller analogi.[8] Også hensynene bak reklamasjonsreglene kan tilsi en adgang til å anvende reklamasjonsreglene – også på ikke-regulerte tilfeller.
Fordi reklamasjonsreglene er utslag av alminnelige lojalitetskrav i kontraktsforhold er reglene egnet for å anvendes i ikke lovregulerte tilfeller.[9] Det finnes også motargumenter til dette standpunktet, det kan være problematisk å legge avgjørende vekt på alminnelige lojalitetskrav ettersom reklamasjonsplikten i stor grad blir regulert forskjellig i kontraktslovene. Variasjonen man ser i kontraktslovgivningen kan gjøre det vanskelig å avklare hvilke reklamasjonsplikter som kan eller bør utledes av lojalitetsplikten i kontraktsforhold.[10]
Hvorvidt plikten til å reklamere innen rimelig tid utgjør et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp ble vurdert av Høyesterett i Rt. 2011 s. 1768. Her uttalte førstvoterende dommer at avhendingslova § 4-19, som gjelder plikten til å reklamere innen rimelig tid, «sammenfaller med alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper». Det at Høyesterett gir uttrykk for at avhendingslova § 4-19 er et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp taler for at plikten til å reklamere innen rimelig tid gjelder for også ulovfestede kontraktstyper som elektrikertjenester. Det kan imidlertid stilles spørsmål om utsagnets rettskildemessige vekt da dette utgjør et såkalt obiter dictum. Det betyr at Høyesteretts uttalelse ikke var avgjørende for det rettslige utfallet i saken. Samtidig kan det være vanskelig å vite hva Høyesterett uttrykkelig mener med et “alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp”, da anvendelsen av obligasjonsrettslige prinsipper ofte kan være mangfoldig.[11]
Oppsummerende betyr dette at det er holdepunkter i rettskildene til å si at plikten til å reklamere innen rimelig tid gjelder både på lovfestede og ulovfestede tilfeller. Rettstilstanden er må likevel sies å være noe uviss. Samtidig inneholder den relative reklamasjonsfristen ofte en tidsindikator på hva som skal forstås som innen rimelig tid. Denne kan variere, slik at innholdet i hva som utgjør innen rimelig tid vanskelig kan stadfestes som et alminnelig prinsipp. Hva som utgjør innen rimelig tid må derfor vurderes konkret både ut ifra omfanget av elektrikertjenesten, og hva som blir utført.
4.2 Ulovfestet absolutt reklamasjonsfrist
De absolutte (maksimale) reklamasjonsfristene fungerer som en sikkerhetsventil for selger (eventuelt elektrikeren) på den måten at det settes for eksempel en toårsfrist for kjøper til å reklamere. Fristen er dermed absolutt og en kan aldri overstige denne selv om man agerer raskt og sier fra innen rimelig tid etter man oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen. Den absolutte fristen er dermed en absolutt skranke for kjøper til å gjøre eventuelle mangler gjeldende.
De lovregulerte absolutte reklamasjonsfristene varierer i lengde, særlig mellom forbrukerlovgivning og lovgivning som regulerer næringsforhold. På grunn av denne variasjonen i lengde kan det vanskelig oppstilles en generell regel som kan anvendes på ikke regulerte tilfeller. Høyesterett uttalte også i Rt. 2013 s. 865 at «absolutte frister vel etter omstendighetene kan avtales, men [kan] vanskelig oppstilles av domstolene på fritt grunnlag».[12] Juridisk teori sier også at de absolutte reklamasjonsfristene gjelder kun innenfor sitt område, og de kan dermed ikke anvendes analogisk på tilgrensede kontraktsforhold.[13]
De absolutte reklamasjonsfristene kommer derfor ikke til anvendelse på et elektrikerforhold mellom næringsdrivende hvor tjenestedelen er den overveiende del og man således er utenfor kjøpsloven.
5. Avsluttende bemerkninger
Reguleringen av reklamasjon i et kontraktsforhold mellom elektriker og en næringsdrivende avtalepart kan variere ut ifra hva elektrikerens forpliktelser er i det konkrete tilfellet. Utfører elektrikeren tjenestebaserte ytelser, slik at man er på et ulovfestet rettsområde, vil svaret være at reklamasjonsadgangen er uviss, men unntak kan være at mottaker av tjenesten (realkreditor) må gi beskjed innen rimelig tid. Hva som er å anse som innen rimelig tid må uansett vurderes konkret. Dette henger sammen med at passivitetsbetraktninger gjelder helt generelt på konktraktrettens område. Næringskundens krav kan dermed alltid gå tapt dersom denne ved passivitet ikke reagerer på eventuelle feil eller venter for lenge med å gi beskjed til elektriker.
Alminnelige lojalitetsbetraktninger i et avtaleforhold kan tilsi at man generelt bør være varsom med å avskjære krav i tilfeller hvor verken lov eller avtale oppstiller en reklamasjonsfrist. [14] Dersom det overhodet ikke er avtalt noen reklamasjonsfrist, kan det være vanskelig for elektrikeren og høres med at noe er for sent fremsatt dersom kjøper sier fra innen rimelig tid etter at han eller hun oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen.
En avtale mellom elektriker og kjøper kan løse dette problemet. Dersom det er snakk om et avtaleforhold mellom to næringsdrivende vil ingen ufravikelig forbrukerlovgivning kunne sette skranker for eventuelle avtalte reklamasjonsfrister. Elektriker står dermed fritt til å avtale de frister som er ønskelige med den aktuelle avtaleparten i tråd med den generelle avtalefrihet etter norsk rett.
Står en ovenfor et tilfelle som reguleres direkte av kjøpsloven, se punkt 3 (salgsavtaler), vil kjøpsloven komme direkte til anvendelse både når det gjelder den relative og absolutte reklamasjonsfrist. Merk at denne loven er deklaratorisk (fravikelig), og kan fravikes ved avtale. I tilfeller hvor det er tale om kun salg og montering av en elbillader, uten flere tjenestebaserte ytelser, må dermed elektrikeren avtale seg bort fra kjøpslovens regler dersom det er ønskelig at kjøpsloven ikke skal regulere tilfellet.
[1] Haaskjold, Obligasjonsrett: En innføring (2018) s. 129
[2] ibid.
[3] Hallsteinsen, Alminnelig obligasjonsrett (2018) s. 375
[4] ibid.
[5] Se også avhendingslova § 4-19 (3), håndverkertjenesteloven § 22 (3) og Rt. 1901 s. 497 og Rt. 1906 s. 284.
[6] Jf. kjøpsloven § 2 annet ledd.
[7] Se kjøpsloven § 32 første ledd, bustadoppføringslova § 30 første ledd, håndverkertjenesteloven § 22 første ledd og forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd.
[8] Se Hallsteinsen, Alminnelig obligasjonsrett (2018) s. 377 og Hagstrøm, Obligasjonsrett (2011) s. 353.
[9] Jf. Hagstrøm 2011 s. 353
[10] Erik Monsen (2010) s. 187
[11] Hallsteinsen, Alminnelig obligasjonsrett (2018) s. 377-378
[12] jf. Rt. 2013 s. 865 avsnitt 43
[13] jf. Hagstrøm 2011 s. 363
[14] Hallsteinsen, Alminnelig obligasjonsrett (2018) s. 378
